TransMission

1. Introduksjon

TransMission er en praktisk tilnærming til omstillingsledelse som er utarbeidet av Lucas Simons fra New Foresight, André Nijhoff fra Nijenrode Business University and Matthijs Janssen fra Copernicus Institute of Sustainable Development, University of Utrecht, alle i Nederland.

TransMission er en videreutvikling av flere innovasjonsteorier som grunnleggerne jobbet med hver for seg, kombinert med X-kurven fra TM. Følgende dekker bare noen vesentlige kjennetegn. En detaljert beskrivelse av rammeverket finnes i en gratis e-bok på 48 sider, som kan lastes ned fra TransMission Institute sin nettside.

Formålet med TransMission er å fremskynde omstilling til et mer bærekraftig samfunn ved å tilby et rammeverk for både analyse og tiltak. Prosessen skal være måldrevet.

TransMission ser på samfunnet som et komplekst system med mange autonome aktører og interaksjon mellom disse aktørene, altså som et enormt nettverk. For å endre dette nettverket trengs et systematisk samarbeid mellom flere interesseparter gjennom et felles mål og en felles strategi.

2. Fremgangsmåten

Først skal man sette begrensninger på systemet som man analyserer til et nivå hvor man har påvirkningskraft. Man begrenser seg vanligvis til en sektor (som energi, landbruk, eller sjøtransport) og et geografisk område (som et land eller en region). En prosjektgruppe skal ta på seg rollen som koordinator.

Så skal man sette et mål. Målet skal velges slik at det skaper mest mulig begeistring. Det skal være oppnåelig, men allikevel være en utfordring. Det mest kjente eksemplet på et slikt utfordrende mål er president Kennedy sin oppfordring om å sette en mann på måneoverflaten ila. inneværende tiår og bringe ham trygt tilbake til jorda. I Norge har man i de senere år begynt å sette mål for store utfordringer i form av samfunnsoppdrag.

Neste steg er systemanalysen. Formål er både å kjenne til systemet og aktørene og til modenhet til mer bærekraftige alternativer. Denne modenheten bestemmer optimal strategi for å fremme disse alternativene. Denne strategien er innebakt i verktøyene i TransMission, som er utformet som matriser som beskriver rollene til myndighetene, bedriftene, den finansielle sektoren, frivillige organisasjoner, kunnskapssektoren og media.

3. Systemanalysen

Dagens økonomiske system er rettet mot økonomisk vekst og dermed billigst mulig produksjon. Den som er flinkest til å f.eks. utøve press på leverandører og holde et absolutt minimum av miljøstandarder vinner konkurransen. Dette forsterker ulikheter både innenfor Norge og mellom land og det gjør at systemet er grunnleggende urettferdig om det ikke gripes inn.

Både bedrifter, deres kunder og det offentlige vinner på å la andre ta byrden av de negative konsekvensene fra produksjonen. Det er stort sett lønnsomt å forsøple, bruke mye av fellesressurser som vann og arealer, underbetale underleverandører, slippe ut klimagasser osv. Dette kalles eksternalisering.

I TransMission blir utpekt sektor i utpekt region delt opp i 4 systemfaktorer for analyse:

1. Hvordan fungerer markedsdynamikken? Hvilke aktører spiller en rolle? Hva skal til for å få oppdrag eller få aksept til videre drift? Konkurransen mellom produsentene forsterker markedsdynamikken.
2. Hvordan fungerer systemet rundt disse aktørene, inkludert lovverk, infrastruktur og organisering av samfunnet? Ofte er disse tilpasset nåværende markedsdynamikk og forsterker den.
3. Hva er de negative konsekvensene av eksternalisering? Hvem opplever dem? Ofte blir disse parter ikke hørt. Å ta de negative konsekvensene i betraktning kan svekke markedsdynamikken.
4. Hvilke bærekraftige alternativer finnes? Hvorfor blir de ikke oftere benyttet? Vanligvis er de dyrere, har større risiko, er mindre tilgjengelige eller passer ikke inn i nåværende system. Bedre tilgang til disse kan svekke markedsdynamikken.

Et eksempel på bruk av disse systemfaktorene – Temu:

I Norge har vi etter hvert fått mange lover og regler som begrenser produksjon. Barnearbeid er ikke lov, arbeidere har rett til å organisere seg, arbeidstiden er begrenset og mange farlige stoffer og måter å forsøple på er forbudt. Også importører skal etterse at deres produkter ikke inneholde forbudte stoffer og gjennom utvidet produsentansvar betale for avfallshåndtering av deres produkter og emballasje. Gjennom Åpenhetsloven blir både produsenter og importører i alle fall delvis ansvarlig for sosiale forhold i sine verdikjeder. Det er stor enighet i vårt samfunn at det er riktig å ha slike lover som begrenser de negative effektene av eksternalisering, selv om dette begrenser markedsdynamikken. De ligger under punkt 3 i figuren ovenfor.

I de senere år har Temu og lignende nettplattformer kommet opp som aktører som selger minst 10 millioner pakker i året til Norge. Disse er laget i utlandet og da de ikke blir importert av en bedrift som er registrert i Norge slipper de alt vi er blitt enig om av begrensete regelverk. Dermed blir varene billigere. Forskjellen i pris med norske varer og varer importert av norske bedrifter betyr ikke at Temu sine leverandører er dyktigere. De følger andre spilleregler, som illustrert i følgende figur. Uten noen form for begrensning blir jakten på lavest mulig pris et kappløp mot bunnen. For meg virker det derfor opplagt at denne importen fra Temu må begrenses. EU kommer til å gjøre dette til en viss grad fra 1.7.2026 ved en toll på 3 Euro per pakke. Norge bør i det minste gjøre noe tilsvarende.

Lucas Simons og André Nijhof fra TransMission bruker rammeverket for å analysere flere store markedssektorer i sin bok Changing the Game – Sustainable Market Transformation Strategies to Understand and Tackle the Big and Complex Sustainability Challenges of Our Generation fra 2020. Boken anbefales!

4. Verktøy for handling

Samfunnet er ofte låst inn i nåværende system og det kreves en samordnet innsats for å få til en omstilling. I TransMission skal denne innsatsen, basert på X-kurven fra TM, samtidig rettes mot:

• Introduksjon og oppskalering av nye, mer bærekraftige alternativer. Disse skal gjøres attraktive, slik at de vinner i konkurransen med det eksisterende
• Nedbryting av det gamle, ikke-bærekraftige systemet

En systemendring er vanligvis summen av flere delsystemendringer. For energiomstillingen til nullutslipp trengs det for eksempel flere teknologier som er i forskjellige stadier av modenhet. Modenhet til en teknologi eller idé går gjennom 5 faser:

Innledende fase 0. Inertiafasen: det eksisterende markedet har problemer, men disse er ikke presserende nok til å endre noe.

1. Oppstartsfasen. Flere aktører ser problemet og nye løsninger dukker opp i små skala.
2. Konkurransefasen. Noen av de nye løsningene baner seg en vei til markedet og konkurrerer. Ofte er de dyre og lite tilgjengelige.
3. Synergi og integrasjonsfasen. Noen av de nye løsninger forsvinner, andre funker og skalerer, og gamle aktører begynner å forsvinne. Markedsaktørene samarbeider om standardisering og tilpasning av eksisterende system
4. Institusjonaliseringsfasen. Det nye akselererer og fortrenger det gamle

For en bærekraftig omstilling er det nødvendig at forskjellige typer interesseparter samarbeider på en måte som er tilpasset fasen til teknologien eller idéen. Dette kan sammenlignes med et barn som vokser opp. Barnet skal behandles annerledes i babyfasen enn i tenåringsfasen, hvor man kan forvente en betydelig egeninnsats. Når barnet er voksent skal det være selvstendig og kan man stille enda flere krav.

Oppstartsfasen kan sammenlignes med babyfasen og derfor skal det nye beskyttes og finansieres, for eksempel gjennom pilotprosjekter. Når man kommer til konkurransefasen skal de nye løsningene få konkurrere med hverandre, men bør samtidig få et fortrinn over de etablerte løsningene, som tenåringene som fortsatt trenger en verge. Dette kan for eksempel oppnås gjennom målrettete kriterier i offentlig og privat innkjøp. I synergi og integrasjonsfasen skal det jobbes for en tilpasning av systemet med endret regelverket, nye standarder og passende utdanningsforløp. Teknologien kan stå på egne ben som en ung voksen og vokser videre i institusjonaliseringsfasen.

TransMission gir veiledning for de rette aksjoner gjennom fasene gjennom to verktøy: en aksjonsmatrise og en interessepartmatrise. I aksjonsmatrisen blir beskrevet hva som skal gjøres i de forskjellige fasene i fem nøkkelprosesser som kort forklart er målsetning, kunnskapsutvikling, markedsutvikling, ressursmobilisering og sektororganisering. I interessepartmatrisen beskrives rollene til myndighetene, bedriftene, den finansielle sektoren, frivillige organisasjoner, kunnskapssektoren og media i hver av fasene, slik at de fem nøkkelprosesser blir dekket. Rammeverket med tilhørende verktøy oppsummeres i følgende figur. Verktøyene er inkludert i TransMission e-boken som bør lastes ned av alle som eventuelt kan tenke seg å jobbe med TransMission rammeverket.

I Nederland er TransMission rammeverket videre utviklet av AWTI, det permanente rådgivende rådet for vitenskap, teknologi og innovasjon. I en egen publikasjon viser de for alle prosesser i alle faser hva det offentlige kan gjøre for å bygge opp det nye og bryte ned det gamle systemet. AWTI har lagt ned mye arbeid i dette, både innholdsmessig og ved å oversette publikasjonen til engelsk. Nedlastning av denne anbefales til alle som jobber med omstilling i eller sammen med offentlige sektor.

En mer dypgående beskrivelse av modenhetsfasene med eksempler blir også beskrevet i boken Changing the Game – Sustainable Market Transformation Strategies to Understand and Tackle the Big and Complex Sustainability Challenges of Our Generation, skrevet av Lucas Simons og André Nijhof i 2020.

Neste side: Small Wins
Forrige side: Transition Management (TM)