1. Introduksjon
Som André Nijhof og Lucas Simons skriver i innledningen til sin bok: «Changing the Game»: «The most important work today is both highly systemic and deeply personal.» Dette betyr at en omstilling i samfunnet skal foregå parallelt med en personlig omstilling i en stor del av befolkningen.
En omstilling til et mer bærekraftig samfunn betyr altså at vi som innbyggere må tenke nytt. Vi må både bruke ny teknologi, men vi må også bruke ressurser på en mer fornuftig måte, for eksempel ved å bruke rammeverket UFF – unngå, flytte, forbedre. Slik kan vi gjøre vårt bidrag til å endre systemene.
Å måtte omstille seg er en del av livet. Bare tenk på skolestart, de gangene du har flyttet, å begynne å jobbe osv. Noen ganger går det helt greit, andre ganger er det vanskelig. Hvor mye vi har fått bestemme selv er viktig for hvordan vi opplever omstillingen.
Når vi vil er vi gode til å omstille oss. De fleste gledet seg til å ta sin første smarttelefon i bruk og dermed endre måten å kommunisere, betale og finne informasjon på. Etter hvert har dagliglivet til de fleste endret seg betraktelig pga. mobiltelefonene.
Mange har også gått over fra å kjøre fossilbil til el-bil. Dette var nok mest spennende for de første som gjorde det og ordet «rekkeviddeangst» ble fort et velkjent begrep. Nå er det så mye ladeinfrastruktur at man trygt kan legge ut på lange turer til ukjente steder.
Vi lever stort sett komfortable liv og er travelt opptatt i det daglige. Dette hemmer ønsket om å omstille seg.
2. William Bridges sin modell
William Bridges har utviklet en enkel modell for personlig omstilling. Denne brukes av enkeltpersoner, men også i virksomheter som del av deres strategi for å gjennomføre større endringer som berører de enkelte arbeidstakerne.
Språkbruken hos Bridges er litt annerledes enn ellers på omstillingsdynamikk.no. Alt som kommer utenfra kalles en endring, mens omstilling beskriver det som skjer innvendig i et individ som reaksjon på denne endringen. Ikke alle endringer leder til en omstilling, og ikke alle omstillinger skjer pga. en synlig endring.
Bridges deler den emosjonelle siden av en omstilling inn i 3 faser:
- Slutten, tap og avskjed
- Den nøytrale sonen
- Den nye begynnelsen
Altså: Før vi begynner på noe nytt, skal vi først ta farvel med det gamle. I det minste skal vi slutte å holde fast på at det gamle er den eneste muligheten. Så følger det en periode hvor alt blir flytende. Vi vet ikke helt hva eller hvor vi ønsker oss og hvilke muligheter vi har. Denne perioden kan oppleves som kaotisk. Så dukker det opp nye muligheter og ved å velge en eller flere av dem blir det en ny begynnelse.
Overgangen fra barnehage til barneskole er tilrettelagt til å passe i Bridges sin modell. Barna vet langt i forveien at overgangen kommer, og avslutningen i barnehagen blir behørig feiret. Sommerferien er den nøytrale sonen der de nye elevene har god tid til å mentalt omstille seg og se på seg selv som skoleelever i stedet for barnehagebarn. Første skoledag er en milepæl og en tydelig markering av den nye begynnelsen.
Et annet eksempel: Mange som bosetter seg et sted gjør dette med tanke på at de skal forbli der. Etter hvert kan omstendighetene endre seg. Det kan også være en annen grunn til at man begynner å tvile. Er dette virkelig det jeg vil? Man gir slipp på den indre vissheten om at her skal jeg være fremover. Bare da er man åpen til å utforske nye muligheter, altså å bevege seg inn i den nøytrale sonen. Prosessen kan ende opp med at man flytter, noe som er en tydelig, ny begynnelse. Det kan også hende at man bestemmer seg for at nåværende bosted faktisk er riktig sted å være. Dette kan også lede til en slags ny begynnelse, blant annet gjennom å ominnrede en del av huset eller bli medlem av en lokal organisasjon. Det er også mulig å bli hengende i den nøytrale sonen uten å greie å bestemme seg eller uten mulighet til å flytte til ønsket sted.
Bridges ser på omstilling som en modningsprosess. Det tar tid å gi slipp på det gamle, og sorg er ofte en naturlig del av denne prosessen. Den nøytrale sonen er en viktig del av prosessen, da den gir frihet til å eksperimentere og finne ut i hvilken retning vi ønsker å bevege oss. Så er vi etter hvert klare til å bruke både energi og tid på en ny begynnelse. Det nytter lite å tvinge hverken oss selv eller andre rundt oss til å fremskynde omstillingen. Men vi kan hjelpe andre med å støtte opp under prosessen og vise vei til en ønsket fremtid. Et budskap må vanligvis repeteres mange ganger før det virkelig når frem. Dette er ikke overraskende da repetisjon også er kjernen i all reklame som vi er utsatt for.
3. Motivasjon til omstilling
Man omstiller seg ikke uten at det er en grunn til det. Noen ganger må vi; bl.a. når bedriften hvor vi jobber går konkurs og ved vedvarende helseproblemer. Andre ganger kommer motivasjonen mer innenfra, som at vi blir lei nåværende jobb. Det samme gjelder dem som bestemmer seg å gjøre noe for et mer bærekraftig samfunn. Kanskje er de rammet av ekstremvær, kanskje traff de noen i utenforskap, eller kanskje så de en film som fikk dem til å tenke seg om.
Motivasjonen for omstilling er for de fleste i stor grad emosjonell. Til syvende og sist blir vi mennesker ofte motiverte av at vi ønsker at vi selv og andre skal føle oss bra. Denne motivasjonen er ofte ubevisst. En travel hverdag eller personlige problemer kan overskygge dypere emosjoner og derfor stå i veien for personlig omstilling.
For de som ønsker å motivere andre til å omstille seg betyr dette at de får spille på emosjonene. Dette kan være å peke på urettferdighet i nåværende system eller å tilby attraktive alternativer til det nåværende. Et enkelt eksempel: Om målet ditt er å få folk til å spise mindre kjøtt, kan du hjelpe dem til å finne enkle oppskrifter på god mat uten kjøtt med fristende bilder. Prosjekter som er blitt til for å motivere til omstilling er blant andre: «Understrømmen» og Skift sin fortelling om Norge i 2050 – og reisen dit.
4. Handlingsrommet til omstilling
Problemene i vårt samfunn er meget store, og det kan derfor virke uoverkommelig å gjøre noe med dem.
La oss se på dette fra Multi-Level Perspective igjen som er beskrevet under Verktøy, altså ved å dele opp samfunnet i 3 lag:
- Landskap: De store trendene i samfunnet som langsomt endrer det
- Regime: Den vanlige måten å gjøre ting på
- Nisjer: Nye, mer bærekraftige måter å gjøre ting på
Stort sett sitter vi like fast i regimet som en flue i et edderkoppnett. Vi kan sprelle litt, men den vanlige måten å bo, reise, spise osv. ligger nokså fast. Veldig få personer greier å løsrive seg fra alt og begynne et helt nytt og meget bærekraftig liv fra den ene til den andre dagen. Man kan heller ikke kreve at de som uttaler seg skeptisk overfor regimet skal leve et perfekt bærekraftig liv. Om dette hadde vært forholdsvis enkelt å få til, hadde mange gjort det.
På landskapet har vi enda mindre innflytelse, men de trendene som får mest oppmerksomhet kan brukes til å argumentere for våre syn. Da kan vi bruke landskapet til å se litt mer langsiktig på hva vi holder på med.
For å rive seg litt mer løs fra regimet trengs det kløkt. Det beste er ofte å begynne med å gå mindre steg mot noe som er viktig for oss. Se på hvert steg som en små gevinst. Og enda viktigere: Vær oppmerksom på de nisjene og små gevinstene rundt deg. Kjøp lokalmat, støtt det lokale idrettslaget, lån ut boremaskinen din, gi opplevelser som presang i stedet for ting og tang og bli gjerne medlem i lokale og nasjonale organisasjonene som jobber for noe du tror på. Snakk fram de gode initiativene, og lik dem på sosiale medier. Et initiativ som ikke får positiv respons visner, mens nisjer og små gevinster som vokser etter hvert kan bli den nye normalen. Bruk gjerne tid i den nøytrale sonen til å prøve og utforske. En ny start kan både være summen av flere små gevinster eller å velge å satse mer på en bestemt nisje.
Og når vi ser på det fra den andre siden: En verden er bare god å leve i om det er godt å leve i landene i denne verdenen. Det er bare godt å leve i et land om det er godt å leve i kommunene. Og det er bare godt å leve i disse kommunene om det er godt å leve i deres byer, bygder og grender. Byggesteinene er nabolag der folk trives. Det nytter derfor å engasjere seg lokalt, også sett fra et større perspektiv. Se også prosjektet «Understrømmen».
Men om du heller velger å engasjere deg i noe nytt eller i en (inter)nasjonal organisasjon, sett i gang! Det ene utelukker heller ikke det andre. Og om du har innflytelse i politikken eller i en virksomhet, vurder om den kan brukes til å fremskynde omstilling.
Jeg for min del ønsker å bo i et lokalsamfunn der vi er sosiale og avslappete, og der alle føler seg inkludert. Og der vi – akkurat fordi vi er mer sosiale og kan dele mye mer – greier oss med betydelig færre ressurser. Når vi trives hvor vi er og har det meste som vi trenger innen kortere avstander, trenger vi heller ikke å bruke så mye tid og ressurser på reising. Min fortelling om mitt liv i 2050 beskriver hvordan jeg håper det blir.
5. Mer info
Mer info om William Bridges og hans rammeverk for omstilling finnes på nettsiden: https://wmbridges.com/.
William Bridges forklarer sin egen modell i en serie videoer på denne siden.
Kunnskapsformidlingsbedriften EBSCO gir en grei oversikt av William Bridges sitt rammeverk på sin nettside.
Jeg har brukt de følgende bøkene da jeg jobbet med dette:
Managing Transitions, Making the Most of Change, 4th Edition, skrevet av William og Susan Bridges, 2017The Way of Transition: Embracing Life’s Most Difficult Moments, skrevet av William Bridges, 2001
Neste side: Understrømmen
Forrige side: Komplekse systemer
