Mitt liv i 2050

Denne historien beskriver hvordan jeg håper at mitt liv er i 2050 med to unntak:

Jeg ønsker selvfølgelig ikke å bli sterkt svaksynt. Uheldigvis tror jeg at det blir slik.
Jeg håper at jeg da fortsatt bor sammen med mannen min. Historien er mer kompakt og tydelig uten ham.

Jeg skriver ikke om meg selv fordi jeg er eller blir viktig. Jeg skriver om meg selv fordi jeg tror at et samfunn som er godt for en eldre person med en funksjonshemning er et godt samfunn for de fleste andre også.

Helen Hartel, februar 2026

_________________________________________________________________

Året er blitt 2050, så det betyr at jeg allerede er 81 år gammel. I tillegg er jeg sterkt svaksynt. Allikevel har jeg et godt liv som jeg har lyst til å fortelle om.

Jeg bor i en leilighet på bygda som er passe stor i det daglige. Når jeg får besøk, kan jeg leie en stue med et lite kjøkken til meg og mitt besøk. Vi booker stuene på samme måte som jeg pleide å booke et møterom da jeg fortsatt var i jobb. Sammen med noen venner leier jeg en stue hver torsdag formiddag, der vi koser oss med kaffe og noe godt. Vi trenger ikke en gang å vaske etterpå fordi det gjør robotene. Bare når det er så mye søl at de vanlige robotene ikke kan fjerne det, må vi betale ekstra.

Selv har jeg 2 roboter. Den ene ser ut og føles som en liten katt. Den er til å kose med og holde meg med selskap. Jeg kan selv velge om den bare er til kos, eller om den oppfører seg som en vanlig katt og vil ha mat og gå ut. Jeg vil bare ha den til kos, men noen av mine venner har den i Tamagotchi-modus som vi kaller det. De yngre skjønner ikke hva vi mener med det. Om en Tamagotchi-robot ikke får det den vil, slår den seg av til midnatt.

Så har jeg en robot i form av en rullator. Den hjelper meg til å komme meg rundt. Den passer også på at jeg tar mine medisiner og spiser nok. Uten den hadde jeg ikke greid å gå i butikken selv eller gå på besøk hos mine venner. Men den holder bestandig øye med meg og står i kontakt med hjemmesykepleien. Den kan også være masete. Det hender at jeg krangler med den i butikken når den vil at jeg skal kjøpe grønnsaker, mens jeg vil kjøpe risgrøt til middag eller sjokolade. Iblant er jeg lei den, og låser den inn i sykkelboden. Men aldri mer enn en time om gangen, ellers sender den en alarm til hjemmesykepleieren.

Ellers kommer hjemmesykepleieren vanligvis bare én gang hver 14. dag. Da sjekker hun meg litt, og vi drikker kaffe sammen. Hun er veldig opptatt av at jeg har det bra og at jeg kommer meg ofte nok ut. Det hender at hun har bedt min rullator om å bestille en time hos frisøren for meg. Da hun en gang syntes at jeg var for mye alene hjemme, ba hun min rullator om å kjøpe en konsertbillett til meg. Nå passer jeg på at jeg får tak i billetter før hun kommer, slik at jeg slipper mas. Når jeg først kommer meg ut av huset, trives jeg nesten alltid på tilstelninger.

I går besøkte jeg mitt barnebarn i Trondheim. Han bor på Moholt studentby og det synes jeg er kjekt fordi han er tredje generasjon som bor der. Jeg møtte mannen min mens vi begge var studenter og bodde på Moholt.

Det var en pådd som kjørte meg dit. En pådd er et lite kjøretøy for en person med forholdsvis store hjul. Det finnes også pådder til flere personer. Påddene er verdig lette, og når de kjører selv kan de bare kjøre 25 km i timen. På bygda er det fint fordi det bare er noen få veier rundt bygda der bilene får kjøre fortere uansett. Det er bedre å kjøre langsommere og rett fram til samlingsstedet for påddene. Der blir vi kobla sammen bak en maskinpådd, slik at vi blir til et påddtog. Dette påddtoget kjører mye fortere og stopper nesten aldri underveis. Iblant bremser vi ned til 25 km i timen slik at pådder kan koble seg av og på. Ellers har påddtog forkjørsrett unntatt for ambulanse, politi og brannbil med sirenene på. Alle biler har en innretning som gjør at de ikke kan kjøre på pådder. Også utenlandske biler må ha slikt installert for å slippe inn i Norge. Den siste kilometeren i Trondheim kjører pådden for seg selv igjen. Jeg liker å reise med pådd og påddtog. Det er behagelig, og i pådden kan jeg få spilt av akkurat den musikken som jeg vil høre på.

Det tok altså ikke lang tid før jeg var framme. Jeg må si at jeg var litt lettet at jeg virkelig hadde kommet til Moholt da pådden ba meg å stige ut av den igjen. Jeg stod til og med ved rett bygg og barnebarnet mitt var allerede på vei ned mot inngangen. Pådden hadde varslet ham at jeg var kommet fram.

Det var veldig koselig å snakke med barnebarnet mitt, og han hadde mye å fortelle. Men det er hans historie og ikke min, så jeg avslutter min fortelling nå.