I omstillingsdynamikk ser vi på samfunnet, eller den delen av samfunnet vi jobber med, som et komplekst system, dvs. et nettverk av uavhengige aktører som alle har sin egen rolle. Dette nettverket henger igjen sammen med andre nettverk. Vi er altså ikke tilskuere som står på utsiden, men alle er deltakere dette nettverket. Vi har derfor en innflytelse på problemene, selv om den vanligvis er liten. Den dårlige siden av dette er at vi stort sett er med på å forårsake problemene i samfunnet når vi kjøper de varene vi trenger eller ønsker, reiser rundt og gjør de andre dagligdagse ting.
Oppsiden er at om vi er en del av problemene, kan vi også velge å være en del av løsningene. Hva vi gjør og hvordan vi lever våre liv har betydning. En liten eller større endring i våre liv har et umiddelbar resultat. Det har ofte også en påvirkning på andre,ofte uten at vi vet det.
Et eksempel i det små: om jeg kjøper en is og kaster ispapiret på bakken, er det lavere terskel for andre å gjøre det samme. Jo mer søppel som ligger et sted, jo lettere det blir for andre å ikke bry seg med å gå til søppeldunken. Om jeg derimot plukker opp papirene som ligger der og gjør det ryddig, bruker kanskje flere isspisere søppeldunken for å holde det slik. Jeg kan inspirere andre til også å rydde, men det kan også hende at noen tenker at det er greit å forsøple i og med at det blir ryddet opp allikevel. Vi har altså en innflytelse, men vet ikke hvordan.
Å jobbe for en omstilling er å endre et nettverk og det tar tid. Arbeidet kan gå trått i begynnelsen, men så kan endringer plutselig kommer raskt når man når et såkalt vippepunkt. Dette er sammenlignbart med introduksjon av nye teknologier, som også har en treg start for så å akselerere fort til bruk av denne teknologien er den nye normalen. Dette gjelder selvfølgelig bare for de teknologiene og idéene som vinner fram. Mange forsvinner og blir derfor aldri den nye normalen. For å bryte gjennom trengs et godt produkt (eller en god idé), god timing og en god markedsstrategi, ofte kombinert med litt flaks.
For å forenkle de store, komplekse omgivelser litt, blir de ofte delt opp i 3 nivåer. På det øverste har vi de store trender i samfunnet. Dette kalles ofte landskapet. I midten har vi den vanlige måten å gjøre ting på, som blir kalt regime. Nederst har vi nye idéer og teknologier som vokser fram og ønsker å bli en del av et litt endret regime og som kalles nisjer. Denne måte å tenke på heter Multi-Layer Perspective. Regimet er i stadig endring, men for å se slike endringer må man ofte tenke seg flere år tilbake.
Når vi jobber med omstilling, må vi både jobbe med å forsterke ønskede nisjer og med å skaffe plass til dem i regimet gjennom nedbryting av uønsket atferd og teknologier. Mer om dette står på siden om X-kurven.
Neste side: Fra teori til aksjon
Forrige side: Hva er det?
